Schäferhunden`s historie

Det karakteristisk for schäferhunden er at den har stor evne til å samarbeide, dekker et stort arbeidsområde og er lett lært, sosial og trofast mot sin eier og familie.  

Schäferhunden er den mest utbredte fårehundvarianten vi har. Fårehunden har fulgt mennesket siden vi startet med husdyrhold og senere ble bofaste. Scäferhunden er en krysning mellom den rolige, føyelige sydtyske Würtenberger gjeterhunden som kunne mangle den isolerende underullen i pelsen og den nordtyske nokså harde korthårede Scwaben / Thüringen gjeterhunden som var kjent for å være nokså "hard", de var ofte grå av farge, Schwaben / Thüringen ble offisielt registrert som rase i tyskland i 1899, og ivaretas av Schäferhund Verein som samarbeider med den tyske kennelklubben, Verien für Deutsches Hundewesen som igjen er tilknyttet verdensorganisasjonen for kennel klubber, Federation Cynologique International. 

Schäferhunden ble raskt verdens mest brukte brukshund, ikke minst fordi den viste seg å en god hjelp under verdenskrigene. De var blant annet å finne i saniteten, som rapporthund, varslingshund, patruljehund. Da vi startet med hund som familie og sportshunder ble det raskt en tallrik rase.

Dens egenskaper som gjeterhund blandet med dens allsidighet la grunnlaget for rasen. Rasens hjemland er tyskland, med rittmeister Max Emil von Stephanitz i spissen ønsket å skape en allsidig brukshund.

Den  sydtyske kunne være langhåret og manglet noen ganger underullen, men den var pålitelig og rolig. Ørene var ofte hengende, med langstrakt kropp og bedre vinklet enn den nordtyske, noe som gav den mer jordvindne bevegelser og i teorien mer utholdenhet.  Halen var sabelformet og lavt båret. Würtenbergeren var snill, noe rolig, men tok igjen med kraft når den måtte og vek ikke en tomme. Ved saueflokken arbeidet den systematisk, avbalansert og effektivt. Den var også en god vakthund. Man trengte ikke bekymre seg på hvor den var eller hva den gjorde. Den kunne jobben sin.

Den nordtyske gjeterhunden hadde stående ører, kort pels og ofte grå i farge med dobbelt hårlag. Tett underull og med dekkhår, lik standarden er i dag. Slikt hårlag er beskyttende mot fukt, kulde og varme. Nordtyskerens rygg var kortere og vinklene mer sparsomme med noe korte energiske bevegelser. Halen ble båret høyt. En våken, selvsikker hund full av energi. 

Schäferhundens stamfar, stamboknummer SZ1 i den tyske schäferhundstambok er den grå nordtyske Horad vom Grafat. Eieren var schäferhundens skaper, rittmeister Max Emil von Stepanitz. I virkeligheten het hunden Hektor von Linkesheim og ble kjøpt av Stepanitz som omdøpte ham til sitt kennelmerke vom Grafrat som betyr av grevens Råd. Stepanitz og medarbeidere stiftet den tyske schäferhundklubben, Schäferhund Verein i 1899.

Stepanitz skrev omgående standarden, som ikke er meget endret pr. i dag annet enn størrelsen som har økt med 5cm. SV kunne allerede i 1899 avholde vinnerutstilling, fremlegge stambok og godkjennes av VHD (tysk kennel klubb). De ønsket å lage en noe mer  omgjengeligere hund enn modellen i nord, krysset og innavlet denne med den roligere sydtyske gjeterhunden og kom over tid frem til den rasetypiske schäferhunden vi kjenner i dag, en våken og arbeids glad hund som dekker et stort arbeidsfelt og i tillegg er hardfør og en god familie og sportshund.

I perioder fikk man tilbakeslag, ønskene om fint eksteriør gikk utover brukshund kvaliteten. Hundene ble nervøse, høybente, smalbrystet og ikke rasetypisk sunne i verken utseende eller egenskaper så "tilbake til standarden". Er ikke hunden bruksdugelig og sunn er den ikke en schäferhund. De opprinelige hundene ble utelukket fra avl med tysk effektivitet. Schäferhunden ble igjen det den var og skal være, en allsidig brukshund som fortsatt går sin seiersgang som tjenestehund og er blitt en populær familie og sportshund.